06.10.2010

Om psyken 3 - angst

"Ich habe Angst" var ein favorittsetning frå tysktimane. "Oh Gott, ich habe sehr grosse(r?) Angst" med store teatralske fakter. Seinare har det blitt litt mindre festlig.

Angst på tysk er frykt/redsel. Angst på psykisk er mange ting. Tusenvis på tusenvis av mennesker i dette landet har angst, og det arter seg på særs ulike måtar. Allikevel kjennes det som eit ord folk "veit" kva dreier seg om, og derfor eit ord ein helst unngår å bruka om seg sjølv. Seier eg at eg har angst ser folk for seg eit livsudyktig menneske som sitter i ein krok og rugger med ville augo, sannsynligvis uten jobb, einsam og umulig å føra ein samtale med. Ja, eg veit at eg overdriver, men det er noko der...

Eg har fleire angstdyr i dyrehagen min. Det mest spektakulære er panikkangstdyret. Det kjem ikkje så ofte ut av buskaset, men når det kjem har det med seg hyperventilering, rugging, skriking, hylgrining og totalt usammenhengande tale. Ein gong på sjukehuset putta nokon meg velvillig i eit rom for gruppeterapi. Det var ingen suksess. Den samla angsten i rommet var nok til å senda meg inn i alle panikkanfalls mor, og eg kom tilbake til denne verden pustande i ein plastpose med 5-6 ansatte rundt meg, den eine med replikken "Jøss, det har eg aldri sett før, det var jo akkurat som i læreboka!". Jo, takk for det du.

Panikkangst er ein ting det lønner seg å læra dei rundt seg litt om, sidan det er ganske skremmande å sjå på. Husbonden er god på både å tilby plastpose, snakka rolig, holda fast rundt meg og koma med avledningar når han ser ei åpning inn. Heldigvis kjem det berre når eg er veldig dårlig, så me er som oftast forberedt.

Eit anna angstdyr kan me kalla "lammande angst-dyret". Det er eit overraskingsdyr i min verden. Ligg i tretoppane og slepp seg ned på meg som ein jaguar eller flått, alt etter kor spektakulær ein ynskjer å vera. Eg har hatt besøk av det i dag. Våkna med migrene. Sånt skjer. Tok ein migrenetablett, la meg igjen, sette vekkerklokka på ein time seinare. Då bruker ting å vera bedre og eg kan gå på jobb.

Men når klokka ringte satt angstdyret på ryggen min og sendte total paralyserande frykt gjennom meg. "Eg klarer ikkje stå opp. Eg kan ikkje ikkje stå opp. Alle mennesker står opp. Eg må på jobb. Eg klarer ikkje stå opp. Eg klarer ikkje sjå menneskene. Dette er sinnssjukt. Du er gal. Du er livsudyktig. Eg klarer ikkje stå opp. Eg kan ikkje ligga her." Denne indre monologen pågår heilt til eg drar dyna over hodet og sovnar igjen, viss eg er heldig. Våkna igjen kl 13 og følte meg litt flau men fremdeles frynsete i kantane. Sto opp og brukte ein time i pysjen på å bli sånn relativt venner med verden.

Så har me "du harkje snøring-angstdyret". Det lunter rolig ved sida av meg og ser heilt uskyldig ut, heilt til det setter tennene i låret mitt. Dette skjer viss eg skal gjera noko eg ikkje har gjort før, f.eks. gå inn på ein ny kafe, gå i ein svømmehall eg ikkje har besøkt tidligare, ringa til eit ukjent menneske (ofte også viss eg skal ringa til eit halvkjent menneske, egentlig. Eg liker ikkje å ringa.), gå inn på eit offentlig kontor.

Eg kan starta med eit positivt pågangsmot, men vips! så heng angstdyret i beinet mitt og kveser (gjennom ein munnfull av beinet) "Du har ikkje snøring på kva du driv med! Alle ser at du ikkje har peiling! Du kan ikkje kodane her! Du er rar! Dei liker deg ikkje! Dei vil at du skal gå! Dei vil ikkje snakka med deg!" Kaldsvette i hendene, tunga veks til ein middels formloff, hjertet slår i 430 oppe i halsgropa, eg har gløymt alt eg skulle sei eller gjera. Ofte må eg øva i dagevis før ein telefonsamtale som berre skal inneholda ca 3 setningar, for å ha ein sjanse til å gjennomføra. Det fins mange stader eg aldri har besøkt fordi eg ikkje klarer å gå inn døra. Heldigvis har eg gode vener som eg kan gjera ting sammen med - for andre gong eg skal noko er det ikkje skummelt, då kan eg godt gå aleine!

I heilt spesielle tilfeller tar dette dyret med seg panikkangstdyret på tur. Blant anna hadde me ein gong ein biltur til Sætre i Hurum (hei, Sætre) der me gjekk ut av bilen, gjekk 300 meter og så måtte Husbonden bæra meg tilbake i bilen fordi den sinnssjuke kona hans følte intenst at Sætre i Hurum var ein livsfarlig plass der alle kunne sjå at ho ikkje burde vera, og fekk eit skikkelig panikkanfall. Eg får fremdeles høg puls av ordene Sætre i Hurum, 11 år etterpå.

Neste angstdyr er i slekt og heiter "Egentlig liker dei deg ikkje-dyret". Det er veldig lite og reiser gjennom blodstraumen for å setta seg midt i hjartet. Vel framme veks det og pressar på med ein stor fryktsmerte. Det kjem ut av ingenting og forteller meg at Husbonden egentlig er lei av meg, at vennene mine syns eg er slitsom, at eg er farlig for barnet mitt, teit og dum og burde holda kjeft eller aller helst berre slutta å eksistera.

Dette dyret er ein god ven av depresjonen, men kan også koma heilt aleine på besøk og setta meg totalt ut av spel. Når ein går på ei tynn line til dagleg er mistillit til dei nærmaste ein veldig dårlig ting. På heimefronten kan det føra til skriking (angstdyret seier "Angrep er det beste forsvar") til ein totalt uforståande mann, på utefronten til tvangstankar og endelause indre repetisjonar av samtaler for å sjå om eg sa noko idiotisk. Ein uskyldig bemerkning kan vris og vendast på i dagevis fordi det sikkert låg noko meir og verre bak.

Akkurat dette dyret skal eg antagelig i nærkamp med no snart, sidan eg har fått min første time hos psykolog på mange mange år. Alle angstdyrene mine hoppar opp og ned og brøler når dei høyrer om det, men eg veit at det er nødvendig. Og tvangstankar har eg jobba med før med ikkje så verst resultater - berre ikkje heilt varige. Me får sjå.

Iallefall, det var mine angstdyr. Andre har nok både dei same dyrene, og heilt eigne variantar. Som kjem og går og avogtil overtar heile sjappa for sin eigen fest. Så neste gong du høyrer om nokon som har angst, husk at det kan bety veldig mange ting, men ikkje at det mennesket er farlig eller utelukkande nutcase.

Dei som vil sjå dyra mine illustrert kan gå til før nevnte Don Kenn Gallery og få eit fint inntrykk. Han fangar noko som eg kjenner igjen, sikkert ganske ubevisst frå hans side.

6 kommentarer:

  1. Veldig bra skrevet! Lett å kjenne seg igjen i mye av det du skriver.
    Lykke til med tur til psykologen, det har vært til stor hjelp for meg. Nå har jeg mye mindre angst enn før, men den dukker opp her og der.

    SvarSlett
  2. Du er så utrolig flink!!! Heia Kjellaug :).

    SvarSlett
  3. Dette skal du i alle fall ikke vri og vende på: Du er fantastisk og raus og fortjener en pris for at du deler all den verdifulle erfaringen din. Så det så! Enkelt og greit! Klem fra litt lenger sør.

    SvarSlett
  4. Du skriver så bra! Og så riktig.

    Du har jammen meg fanget mine angstdyr også, og satt de ned på papiret.

    SvarSlett
  5. Det e så godt-vondt å lesa det du skrive!
    Godt for at eg lære deg endå litt bedre å kjenna, og vondt for at eg vil ikkje at du skal ha det sånn! Eg vil viska vekk alt det vonda! Grava det ned i hagen og hoppa på det!
    Og når eg har hoppa så det ikkje vil voksa noe der meir, så tar eg å bygge et lysthus til deg! Det skal ha to gode benkar med masse tepper og heimasydde puter. Mange telysholdara på veggane og innlagt strøm (til tekokaren og stereoanlegget) Der skal vi sitta, innpakka i tepper, høra på Pogo Pops (med tamburin!) Pearl Jam og Screaming Trees mens vi drikke irakisk te (må få fatt i det!) og mimre og planlegge og grine og ler og synge!
    DET vil eg fortenk!
    <3 soul sister <3

    SvarSlett
  6. Rett og slett kjempebra skrevet! Kjenner meg igjen, særlig i "Egentlig liker dei deg ikkje-dyret"... Det er et dyr som har vært veldig aktivt i mitt liv de siste ukene, i hvertfall... Veldig bra at du setter ord på det du opplever. Massemasse lykke til med å sette ord på det muntlig sammen med psykologen! Men uansett - når du setter ord på det du opplever blir det lettere for dem omkring deg å forstå. Forstå mer av hvordan du har det og forstå at du ikke er helt klin gæren fordi om du har angst. Også er det flere av oss som har angst. Mange flere, egentlig. Vi kjenner oss igjen i det du forteller. Og selv om det er vondt at noen andre plages med angst, så er det samtidig godt å høre/lese at man ikke er alene. Ikke sant? Stå-på-klem fra meg som kikker innom bloggen din innimellom :)

    SvarSlett