Noko av det vanskeligste i verden er å svara på korleis ein kjenner seg når ein er deprimert. Vanlig ord lyder som klisjéar, dei dekker ikkje, dei får ikkje tak i det som er sentralt. Smerten er ordlaus, det er nettopp det som gjer den så lammande og altoppslukande.
Nokon gonger les eg dikt som rører ved dette svarte i meg. Eg kan ikkje forklara kvifor, og bryt eg dei ned setning for setning glipper det unna, men når dei står der som dikt opplever eg dei som fylt av meining.
Fleire av dei dikta som rører meg slik har båtar som motiv. Kanskje er det fordi eg voks opp ved sjøen? Eller er det noko jungiansk, arketypisk, eit bilete som sjela forstår? Det å segla eller ro til den andre sida, til dødsriket, er i alle fall noko forfedrane våre fann meining i å tenka på.
Eg skal sitera to slike "båtdikt" i dag.
I EN BÅT
Mitt hjerte ror i kulde
og dette seige blod
er like ved å fryse
og meget tungt å ro
Jeg burde kanskje skrike
Jeg burde kanskje øse
Jeg mangler tolleganger
og årene er så løse
Jeg er visst nesten fremme
Og likevel ror jeg vill
for det er mørkt og tåke
og fryser langsomt til
(Georg Johannesen, Dikt i samling, Cappelen 2001)
DRØMMEN
Jeg drømte om deg i natt.
Vi satt i en båt. Du var trett og blek.
Månen stod veldig, og ett eller annet
lå ute på sjøen og skrek.
Du hadde skjøvet fra land.
Nå tok du med øvede hender
årene, og det knirket sørgmodig
i ruklete tolleband.
Endelig var vi alene og sammen.
Jeg prøvde å kjenne meg trygg.
Da så jeg en utgammel, grinende kjerring
gløtte frem bak din rygg.
Jeg ropte: Vi vil ikke ha henne med.
Hun ler av oss! La oss snu!
Du vendte deg mot meg med slukte øyne
og spurte: Hvem mener du?
Du så ikke noen av oss.
Ditt ansikt var herjet av måneskinn.
Jeg satt i en båt og ble rodd mot havet
av en som var blind.
(Inger Hagerup, Samlede dikt, Aschehoug 1974)
