23.10.2011

Gjestetekst: Styrke – en potensiell svakhet?

Denne teksten er skriven av ein person eg kjenner, frå korhen og kor godt skal me la stå ope. Ho ynskjer ikkje sjølv å stå fram, men har sagt ja til at eg kan publisera denne teksten her på Kokosbollar. Som ein generell merknad kan eg sei at eg i mine 11 år som psykiatrisk pasient har møtt fleire andre personar som har vore i liknande situasjonar, der livet til slutt har rakna og ein har havna i hjelpeapparatet. Forhåpentlig til gode for seg sjølv og andre. Dette er ikkje eit marginalt fenomen. -K-

Styrke – en potensiell svakhet?

I vårt samfunn forbinder de fleste ord som ’narkoman’ og ’rusmisbruker’ med de trette ansiktene som møter dem utenfor Sentralbanestasjonen i Oslo, i Nygårdsparken i Bergen og på andre steder som karakteriseres som ’belastede’. Et så snevert syn er selvsagt negativt i seg selv, og i tillegg til å stigmatisere én gruppe fjerner det en annen gruppe fra hjelpeapparatets radar.

Jeg prøver på ingen måte å ta verken oppmerksomhet eller midler fra den gruppen narkomane som faller i kategorien ’svakerestilt’; ei heller ønsker jeg å gjøre dette til en konkurranse om hvem som har størst problemer. Jeg ønsker simpelthen å sette fokus på en annen side av virkeligheten og vise at der faktisk er problemer som rammer ressurssterke rusmisbrukere i større grad enn andre grupper.

Der finnes nemlig en gruppe rusmisbrukere som ikke kjennetegnes av fett hår, underernæring og problematiske eller manglende familieforhold. Der finnes en gruppe rusmisbrukere som på alle andre av livets områder virker vellykkede; kanskje endatil misunnelsesverdig så.

Jeg er en kvinne tidlig i 30-årene som har (mis)brukt opiater periodevis i femten år; det siste halvannet året kontinuerlig. Til tross for dette lever jeg på ingen måte opp til stereotyper og forventninger som vedrører rusmisbrukere. Jeg er til enhver tid ren og velkledd, jeg spiser sunt og trener fem ganger i uken, jeg håndterer både jobb og studier godt, jeg har en stor sosial omgangskrets og driver med veldedighetsarbeid flere ganger i uken, og jeg er den de fleste bekjente kommer til for å be om råd; det være seg med henhold til alt fra kakeoppskrifter og gaveidéer via samlivsproblemer til politiske spørsmål og markedsstrategi.

Jeg kjenner i liten grad til de miljøene som omtales som ’belastede’ eller anses som typiske rusmisbrukermiljøer, men etter å ha båret på denne hemmeligheten i halvannet tiår har jeg blitt oppmerksom på problemstillinger typiske for min gruppe.

I utgangspunktet har slike som jeg en bedre situasjon enn de som tilbringer store deler av sin tid på gaten eller ved en parkbenk. De som lever et nedverdigende liv med sykdommer og stigmatisering. Samtidig hersker der liten tvil om at der er problemer som rammer de ressurssterke i langt større grad enn de svakerestilte.

For det første kvier omverden seg gjerne i større grad for å konfrontere mennesker de oppfatter som vellykkede. Denne gruppens problemer er langt mindre synlige enn mange andres, og ressurssterke bruker gjerne store deler av disse ressursene på å holde sin situasjon skjult. De lider i stillhet; revet mellom ønsket om å bli bedre og trangen til å la problemet forbli en hemmelighet. Og om noen skulle oppdage denne hemmeligheten er der likevel ingen garanti for at de vil konfrontere misbrukeren. Mange kvier seg for å blande seg borti livet til mennesker de oppfatter som ressurssterke; selv til tross for et alvorlig problem som rusmisbruk. Og dersom de blander seg inn er de ofte redde for å fremstå med meget myndighet. Kan hende har de vanskelig for å tro at et vellykket menneske faktisk ikke kjenner sitt eget beste på alle områder; kan hende synes de bare det er ubehagelig å konfrontere en slik person med stor kraft. Og kan hende de selv er litt redde for å bryte ned illusjonen misbrukeren har skapt. I alle fall om dette er et menneske de selv har støttet seg på i mer eller mindre alvorlig situasjoner.

For det andre har denne gruppen langt færre motivasjonsfaktorer med henhold til å bli rusfri. Et ressurssvakt menneske som vanker i et typisk rusmisbrukermiljø har mye å vinne på å bli nykter. Et rusfritt liv kommer for dem med en lang rekke potensielle bonuser som et pent hjem, rene klær, faste måltider, rusfrie venner og kanskje egen kjernefamilie, en respektabel jobb…og ikke minst et verdig liv der man ikke fordømmes av andre. Om trangen til rus er aldri å sterk, vil ønsket om alle bonusfaktorene fungere som en sterk motivasjon.

En ressurssterk misbruker har kanskje allerede det livet en ressurssvak sådan drømmer om, noe som automatisk nøytraliserer motivasjonsaspektet. Dermed må et langt tyngre fokus legges på selve avrusningsprosessen. Verdien av et rusfritt liv skal på ingen måte undervurderes, men man skal ikke uten videre forvente at en misbruker ser denne. Selv tyngre misbrukere i den ressurssvake kategorien ser gjerne verdien av alt det et rusfritt liv kan bringe med seg, og de ser dermed at de har noe å vinne. For en ressurssterk narkoman som ikke ser verdien av et rusfritt liv kan det synes som om der ikke er noe å vinne.

Faktum er at mennesker i denne gruppen kan – i alle fall i egne øyne – tape mer enn de vinner ved å be om hjelp, noe som binger meg til tredje punkt på listen: For en ressurssterk rusmisbruker kan det å søke hjelp bli et steg nedover den sosiale rangsstigen. Mange skjulte misbrukere unngår virkeligheten ved å unngå diagnostiske termer som ’narkoman’, ’rusmisbruker’ og så videre. Ved å søke hjelp blir det de har brukt enorme ressurser på å fornekte og skjule et faktum; ikke bare for dem selv men også for omverden. Et rop om hjelp blir også en innrømmelse. Plutselig er man ikke lenger den sterke vellykkede personen en har gjort alt for å bli kjent som, men en rusmisbruker. En narkoman.

En ressurssvak rusmisbruker som søker hjelp går fra å være ansvarsløs til å bli ansvarsbevisst. Et langt steg i riktig retning. En ressurssterk rusmisbruker som søker hjelp går fra å være vellykket til å bli narkoman. Et langt steg i feil retning. I verste fall kan de faktisk risikere å miste mye av det som gjør livet deres vellykket om de søker hjelp.

Ved å fokusere på hele bildet ser man selvsagt at det er like positivt for medlemmer av denne gruppen å be om hjelp som en allerede kjent misbruker, men takket være hemmeligholdelsen ser man ikke hele bildet. Takket være hemmeligholdelsen ser man bare et tidligere vellykket menneske som nå er hjelpetrengende.

For det fjerde forventer man typisk mer av denne gruppen på alle områder. Man lar gjerne avrusnings- og rehabiliteringsprosessen i langt større grad basere seg på misbrukerens egne valg og innsats. Dette er meget positivt i de tilfellene det faktisk virker, men faktum er at når det kommer til rus kan disse vellykkede menneskene være nøyaktig like svake som de som lever på kanten av både loven og samfunnet. Kanskje enda svakere i og med punktet om at disse typisk har færre motivasjonsfaktorer. Der er liten tvil om at de selv må ta ansvar på ett eller annet tidspunkt, men kanskje bør ikke dette tidspunktet være når abstinensene river i kroppen.

I tillegg vil nok mange i denne gruppen oppfatte store forventninger til egen innsats og selvinnsikt som en oppfordring til å opprettholde sitt vellykkede image. Til alltid å være den fornuftige. Den sterke. Til å være den personen som i X antall måneder og år har skjult misbruket for verden. Og kanskje er ikke denne personen den som er mest mottagelig for hjelp.

Her vender vi tilbake til det første punktet, og fullender dermed sirkelen. En ressurssterk rusmisbruker vil typisk møte en langt mindre autoritær holdning enn en ressurssvak sådan. Noe som ikke nødvendigvis er positivt. Jeg mener selvsagt at alle skal møtes med både respekt og vennlighet, og en solid dose forståelse skader heller ikke. Men kanskje er det å stilles til veggs nettopp det en rusmisbruker (uavhengig av sosial status) behøver. Å høre noen si at dette er uakseptabelt og at de forventer bedre.

Dette kan gjøres med både vennlighet og respekt, men jeg tror en viss grad av bestemthet ofte er like viktig. I alle fall for en som er vant til å innta rollen som den sterke om ikke situasjonen tilsier det motsatte.

15.10.2011

Om psyken 6: ein ny sving på vegen

Så var det blitt oktober. Tida går og går. Dei 2 mnd sidan sist eg skreiv her har vore typiske psykiatrimånader - venting på avtaler med ulike personar, koma på time og oppdaga at personen ein skal møta ikkje har satt seg inn i journalen din, venta meir, møta nok ein ny person.

På den positive sida var den siste eg møtte eit menneske som hadde lest journalen, var lett å prata med og ikkje minst: hadde konkrete tiltak på gang. Så no er eg i prosessen av å starta på psykodynamisk gruppeterapi, ein gong i veka, med ein tidshorisont på sikkert fleire år. Og sjølv om eg nesten kaster opp av skrekk berre ved tanken, så er det på sett og vis ganske godt å vita at eg skal få prøva ein ny måte å røska demonane opp på. Om ikkje anna skal dei vel få uroa seg litt, dei også. Til pass for dei.

Gruppeterapi er sjølvsagt taushetsbelagt opp og i mente - det skulle jo berre mangla - men eg skal prøva å skriva her om korleis det påvirker meg, uten å involvera nokon av dei andre eller gi særlige detaljar om tid og stad. Så får me sjå korleis det fungerer.

Dei siste vekene har eg ellers vore ganske dårleg. I motsetning til forrige haust har det vore ein gradvis prosess, som eg kjenner det frå tidligare - søvnproblemer som eskalerer til 4-5 timars søvn per natt, plutselige panikkanfall, tankemønster som beveger seg meir og meir mot det negative, gryande paranoia (kva vart sagt no? var det ein undertone? ser dei på meg? dei skulle ønska eg ikkje var her. eg er sikkert til bry. kva meinte ho egentlig med det? etc, etc ad infinitum). Og sjølv om eg ser det klarer eg ikkje stoppa det.

Konsentrasjonen gjekk til hekkan for fleire veker sidan. Plutselig vert eg kjempefrustrert av lyden av TVen, inntrykk frå dataskjermen, tilogmed å lesa avisa er uendelig slitsomt. Filteret blir borte, all input berre spinn rundt i hjernen uten å bli skikkelig behandla. Ein dag på jobben, med ungane og bøkene og spørsmålene og lydane, kjennest som ca 20 timar kontinuerlig stress.

Likevel, å sitta heime aleine med tankane er verre, og mykje farligare. For å kunna fortsetta å vera på jobb valde eg å kutta drastisk ned på inntrykk. Berre sporadisk datatilgang og for det meste strikking på eit stille rom (eg klarer kunststykket å bli både handlingslamma og rastlaus samtidig, så hendene mine må ha noko å gjera) i nokon dagar. I dag kjennest det lettare, som om hjernen har fått reist nokon skott igjen og klarer å senda inntrykk til behandling på ein betre måte. Men når dette er ferdigskrive skal eg skru av maskina og trekka meg unna inntrykk igjen, så eg ikkje går i fella og overdriver.

Etter ein lengre prosess har eg også fått dei gamle sovemedisinane mine tilbake. Eit par netters faktisk søvn frå ein legger seg ned til ein står opp gjer ganske mykje for stemningsleiet, noko alle som har småbarn kan skriva under på...

Eg har brukt eit medikament som står på Den Store Advarselslista Over Ting Ein Ikkje Skriv Ut Til Folk Lenger. Den store tilvenningsfaren gjorde at det vart ein lengre runde med utprøving av saker og ting som ikkje virker før det vart avgjort at søvnmangelen faktisk var farligare for meg enn den eventuelle tilvenninga. Har bl.a. prøvd eit medikament der ein halv tablett overhodet ikkje virka, mens ein heil gjorde at eg sov i 16 timar og var fullstendig umulig å vekka + hadde nesten eit døgn med tåkevandring før eg kom tilbake. Nice.

Det er ikkje lett for fastlegar å forholda seg til sedativer og lignande, og eg forstår godt at dei må gjera grundig arbeid. Men det er godt å vera tilbake til noko som er kjent og som virker, og ikkje gir "bakrus" neste dag. Så held eg meg til svært lav bruk, og når eg blir dårligare er det Husbonden som overtar medikamentansvaret = han får medisinglasset og distribuerer ved behov, og eg veit ikkje kor det er. Rett og slett eit tiltak mot plutselig suicidalitet. Det er mange ting ein skal måtta vera her i livet, og medisingøymar er altså noko ein ektemann plutselig kan bli.

Neste innlegg her på bloggen vil bli ein tekst om nettopp medikamentavhengighet, skriven av ein bekjent som har erfaring, men som ikkje sjølv vil vera åpen om det. Eg har hatt den liggande lenge, men ville på ein måte setta den inn i ein kontekst før eg publiserte. No virkar som eit bra tidspunkt. Må berre sjekka med vedkomande at det fortsatt er greit.

I alle fall. Var på veg nedover, men kanskje var det ikkje så langt ned me skulle denne gongen, så me kan gå opp at allereie? Eg tør ikkje sei noko sikkert. Det blir som når samtalepartneren på DPS seier "Me er sikre på at me kan hjelpa deg" - eg nikker, men eg trur jo overhodet ikkje på det, sånn egentlig. Den som lever får sjå, og lever gjer eg endå. Ikkje verst det.